“Det ligger på intranettet”…

…er antagelig en av arbeidslivets mest irriterende utsagn å bli utsatt for. Når man opplever at man har gått glipp av informasjon, eller man har gjort feil fordi man ikke kjenner rutinen og noen trekker “intranett-kortet”… da er det på tide å gå hjem og kanskje tenke noen helt nye tanker om hvordan man kan dele informasjon, kunnskap og ikke minst få til en kommunikasjon om hvordan man arbeider, teknikker, prosedyrer og visjoner.

De fleste virksomheter sverger til intranettet for å koordinere såvel interne forordninger som kursadministrasjon, fleksitid, kvalitetshåndbok, bedriftsidrettslag, julebord og trening til Birkebeinerrennet. Ofte med dårlig søkefunksjon, utdaterte sider som ingen lenger har ansvaret for, usikker nytteverdi og ikke minst: Svært få med rett til å publisere. Informasjonen blir til av de få, for de mange. “Det ligger på intranettet” – men så godt gjemt at det ikke er mulig for noen å finne igjen når det trengs.

Kunne man ha bygge et intranett med lenker til kollaborative verktøy – wikier for enheter, avdelinger, kommuner? Et sted hvor man enkelt kunne foreslå tilpassninger og endringer? Motforestillingene er mange – et vil bli for mye unøyaktighet. Men vil det det? De som bærer bekymring på et område vil etter min mening alltid være opptatt av å få rett, få bære “sannheten” og passe på at unøyaktigheter blir diskutert og rettet opp. Diskusjonen rundt en diskutabel sannhet vil antagelig være mer fruktbar enn frustrasjonen over ikke å finne, evt. finne en halv sannhet på intranettet.

Dropbox, evernote, google disk har blitt nyttige verktøy for mange. Kommuner i Oppland og Hedmark deler rutiner for elektronisk meldingsutvekslig (personsensitiv informasjon mellom behandlingsnivåer) mellom seg og med Sykehuset Innlandet. En rutine kan granskes og gjennomarbeides i en kommune og adopteres i ren eller bearbeidet form av en annen kommune. Dropbox har vært deres verktøy. Det har blitt etablert en delingsstruktur. Hvordan er det etablert strukturer for deling på din arbeidsplass?

Min erfaring er at de fleste sosiale medier tas i bruk på jobben i offentlig sektor mot ledelsens kunnskap og i strid med gjeldende rettningslinjer for personvern, it-avdelingens anerkjennelse og rådmannens velsignelse.

Heldigvis for fremdriften er det noen av oss som SUNCS (http://stupidsystem.org/2013/10/20/who-suncs-at-your-office-probably-everyone/) og det tar oss nærmere en digital hverdag hvor deling og utvikling av samarbeidsstrukturer kan vinne plass.

SUNCS betyr  Secretly Using Non-Corporate Software. Bruker du programvare som ikke tilhører bedrifte og som arbeidsgiver helst ser at du ikke bruker? Privat e-post, dropbox, google disk? Reiseregningsapp i stedet for arbeidsgivers dyrekjøpte software til formålet?

Hvis svaret ditt er at ja, du “suncs”er, så gjør du antagelig det fordi non-corporate software fungerer, er mulig å forstå og lett tilgjengelig. Hvorfor er ikke programmene vi har på jobb det? Svaret på det ligger i hvertfall ikke i på intranettet på min arbeidsplass.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kommune=Felles

Kommune kommer av communis som betyr felles. Likevel er det lite som tyder på at sosiale medier er synonymt med kommunale medier. Hvorfor ikke?

 

Kattemijøet ble snudd opp ned med sosiale medier og championsbilder gikk verden rundt på Facebook mens vi andre enda sullet rundt i Myspace. Strikkere verden rundt fikk Googles satsing på det kollaborative verktøyet Google Wave til å knele når tusener av strikkere knyttet seg på en ivrig diskusjon. Vi deler bilder fra middagen og bilder fra tur. Artikler vi liker og kommentarer vi misliker. Hobbyer og ferieminner deles med de tusen nærmeste “vennene”.

 

Kløktig formulerte eller på annen måte smart uttrykte meninger gir likes og comments i sosiale medier. Det har vokst frem en helt egen elite og det gir status å lykkes i sosiale medier. Rosabloggere som følges av titusener av ungdommer, avisene kryssklipper mellom bloggene som deles på avisenes nettsider og selve avisen. Mikrobloggene skaper en helt egen kjendissfære av superstjerner med tusenvis av followers og det finnes rankinger for hvem som er mest fulgt, mest retweetet etc. Banken, forsikringsselskapet, dagligvarebutikken, bilforhandleren, samfunnsdebattanten, idrettslaget og avisen er blitt våre “venner” på facebook. Selv har jeg en verdi på http://www.klout.com på ca. 50. Og vil høyere.

 

Det synes imidlertid som om det sosiale delings- og kommunikasjonsdrivet i liten grad har tatt av i kommunen, selv om kommune betyr felles.

 

Det opprettes facebooksider  og det jobbes med det digitalisering av tjenester og det digitale førstevalget. Noen svært få kommuner har lykkes med blogg , feks. http://blogg.trondheim.kommune.no/ – men det har ikke tatt særlig av. Noen kommuner har imidlertid funnet tonen både med innbyggerne og folkesjela. Rissa kommune er et forbilledlig eksempel på innbyggerdialog og bygging av innbyggerstolthet. https://www.facebook.com/rissakommune?fref=ts og får annerkjennelse for dette i de første kåringene http://www.eksempelkommune.no/hvilken-kommune-er-landets-aller-beste-facebookkommune/. Mitt inntrykk er likevel at det blir veldig mye prat – og veldig lite delt.

Kommunene ønsker å være gode og det er hyggelig når man har gjort et stykke arbeid som andre ser nytte i og ønsker å dele eller å benytte seg av. Når man får litt trening på å dele vil man også slippe frykten for represalier – enten av brukere, medier eller andre interessenter – og heller ta i mot likes og comments på at man deler suksessene fellesskapet eier. Jeg tror likevel at kommunen vil preges av enkeltindividets nyvunne delingsdilla. Den er smittsom – som en god tweet!

 

Men hva deler vi i kommunen?  Hvordan deler vi? Skapes det kunnskapsfellesskap? Det offentlige – vi i kommunen – utfører samfunnsoppgaver – av oss all og for oss alle. Er det ikke da et paradoks at det som vi alle eier skyr oppmerksomhet i offentlighet? Skyldes det at  den oppmerksomheten vi er vant til rettes mot oss når tjenester ikke virker eller noe virker opplagt urimelig? Man har vært vant til å stå i mediestormen som skurk uten å ta til motmæle eller bidra til avklaringer i det offentlige rom. Å være synlig helt frivillig sitter nok derfor langt inne – og det hersker en viss skepsis og motvilje. Dette tiltross for at man åpenbart er avhengig av befolkningens tillit?

 

Hva mener du?

Publisert i SOS6515 - Sosiale medier i offentlig sektor | Merket med , , | 1 kommentar